Om anonymitet vs åpenhet på nett

Å starte denne bloggen har vært en lang prosess. Jeg har vært aktiv på internetten siden internetten kom, og dermed var det naturlig at jeg hang meg på de sosiale mediene. Jeg har smuglest mange gode og fine blogger, men aldri vært aktiv i kommenteringen. På den måten har jeg vært en utakknemmelig bloggleser.

Det finnes så mange åpne, personlige blogger der ute, med sterke historier. Som tør å vise ansiktet sitt. Jeg måtte gå en lang runde med meg selv for å finne ut om jeg skulle ha en anonym blogg, eller om jeg skulle skrive under mitt eget navn, med eget bilde. Jeg kom frem til at åpenheten ville gå på bekostning av navnet mitt. Hvis jeg skulle stå frem - komme ut av kronikerskapet - så ville plutselig hele verden kunne lese hva jeg tenkte om det. Og det kunne sikkert vært deilig innimellom, når jeg føler for å gå med plakat over hodet som sier "Jeg er ingen taper altså!!".

Men jeg hadde ikke klart å skrive om de såre tingene, om veien ned kjellertrappa og hva smerte gjør med deg, hvis jeg visste at hele nettverket mitt leste bloggen. Jeg tenker også på jobbsituasjon. Senest i går stod det i Aftenposten om at Facebook kan koste deg drømmejobben. Hva da hvis min fremtidige arbeidsgiver googlet seg inn her og lest om mine såreste følelser og om begrensningene mine?

Jeg beundrer virkelig de som står frem med navn og bilde. Selv liker jeg ikke anonyme artikler i avisa, eller anonyme bilder i et blad. Navn og bilde gjør teksten mer sannferdig. Mer genuin. Det er bare slik vi virker, vi mennesker. Derfor ble det et dilemma for meg når jeg opprettet bloggen. Jeg vil så gjerne, men jeg står friere som anonym. Og denne bloggen har kvernet i hodet mitt i lang, lang tid. Jeg tenkte at det måtte være win-win med en smerteblogg. Jeg hadde selv kjent behovet etter å kommunisere med andre i samme båt, og om ikke i samme båt, så ihvertfall på samme hav. Samtidig ser jeg på det som en selvhjelpsprosess å skrive ned tankene mine.

Jeg kjenner også at anonymiteten har med status å gjøre. Jeg er ikke flink til å slippe inn andre mennesker. Og hva er ofte det første vi spør et nytt menneske eller mennesker vi ikke har sett på en stund? "Hvordan står det til? Hva driver du med nå da?". Yrke er en stor del av identiteten til oss nordmenn, og jeg kjenner jeg begynner å få aversjon mot spørsmålet. Det gjør noe med meg, og selvfølelsen min. Så jeg pynter på det så godt det lar seg gjøre. Joda, jeg har det bra jeg.

Det er derfor veldig få som faktisk vet at jeg er smertepasient. Det er kanskje feigt, men mine egne empiriske data bekrefter at folk blir litt rare og litt satt ut når jeg forteller det. Ikke takler de det heller. Joda, de kjenner noen som er i nav-systemet. De var kanskje riktignok arbeidsledige, men er ikke det omtrent det samme da? Joda, alle har jo snart nakkeproblemer, men har jeg prøvd Omega 6?

Jeg kan ikke forklare at jeg har det ganske pyton om dagen. At jeg kan finne på å spy av smerter. At batteriet mitt stort sett er flatt. At smertene er der hele tiden - i forskjellige styrkegrader. At jeg får høy puls av en dusj. Eller at jeg blir svimmel og kvalm av å gå inn på et kjøpesenter. At jeg ikke greier å sitte på en pinnestol mer enn en halvtime-time om jeg skal unngå å ligge et par dager etterpå. At jeg må bruke TENS-apparat og sterke medisiner for å overleve noen dager.

Men kan man forvente at andre skal forstå? Kan man forstå noe slik hvis man ikke har vært der selv? Når samfunnet ikke klarer å skille snørr og barter, hvordan skal du da forklare at du faktisk er en bart?