Om smerteblogging

Når jeg startet denne bloggen for over et år siden, spurte jeg hvor det ble av smertebloggerne. Nå vet jeg det.

De har smerter. Og når de ikke har så sterke smerter, orker de ikke å forholde seg til dem. Giktbloggen skrev om periodene. Jeg har vært i en usannsynlig-lei-smerter-og-smertesnakk-periode det siste året, og det har selvfølgelig bloggen vært preget av. Jeg hadde store ambisjoner når jeg satte igang, men var alikevel litt redd for å ikke kunne nå opp til forventningene. Jeg vet selv at jeg følger blogger som oppdateres jevnlig.

Det er lett å ta seg vann over hodet på de gode dagene. Men jeg har virkelig et ønske om jevnlige oppdateringer, så jeg prøver å starte litt på nytt. Uten internetten hadde jeg vært mer eller mindre isolert. Internet er en kjempeviktig del av min smertemestring. Det fungerer som avledning, og ikke minst gir det meg mulighet til å holde kontakt med familie og venner. Men jeg ønsker også å treffe andre i min situasjon. Jeg har funnet ut at jo mer jeg lærer om smerteproblematikk, jo mer lærer jeg om meg selv og hvordan kroppen min (ikke) virker.

Velkommen!

Det finnes åpenbart mange former for smerte. Jeg prøvde å finne en smerteblogg, og ved et kjapt søk i Google, fant jeg brazilian wax-smerte, fødselssmerte, hjertesmerte, pengesmerte, magesmerte.. Og etter langt og lenge fant jeg et bittelite utvalg relevante blogger og artikler.

Men, da var det "kampen mot smertene" og "brev til ikke-kronikere". For ikke å glemme historiene om "da livet viste seg så skjørt, og ble snudd på hodet", og "alle drømmene svant hen". You get the picture. Og jeg sier ikke at det ikke er sånn. Jeg kjenner meg bare ikke igjen i det.

Jeg legger litt av skylden på media for å ha hevet temaet fra et jordnært nivå, til å nærme seg Märthas englenivå. Alle disse ukebladartiklene om Gunvor (45) som spiste blåbær og ble kvitt fibromyalgien sin. For ikke å glemme de som fikk et bedre liv etter at de begynte med positive thinking og mindfullness. Men mer om det senere, jeg lover.

Jeg sliter rett og slett med å finne noe gjenkjennbart. Noe som gir meg aha-opplevelser og verktøy jeg kan bruke når jeg er på vei ned kjellertrappa. Det nærmeste jeg har kommet, er faktisk ME-bloggene. De har funnet sin "greie" og har et lite stort nettverk av bloggere som gir hverandre tips og gode klemmer i kommentarfeltet.

Hvor er kronisk smerte-bloggene? Er det noen der ute? Eller er jeg helt alene om å være under 50, med invalidiserende smerter og nerdete interesse for sosiale medier?

Jeg er en kreativ sjel og på vei ned kjellertrappa blir jeg som regel litt desperat etter utløp. Så jeg fikk en åpenbaring - ikke gjennom skytsengler eller krillpiller - men gjennom min kjære utkårede, som satt tålmodig i sofaen og hørte på meg som øste ut edder og galle. Jeg forbannet kroppen min og gråt over fremtiden. Plutselig slo det meg at jeg var i ferd med å bli nøyaktig det jeg hadde fryktet: En som overkommuniserer smerten til sine nærmeste. En som blir smerten.

Jeg ender opp med å snakke i sirkel. For jeg vet jo at Mannen vet at jeg har det vondt, han vet hva jeg tenker på, hva som bekymrer meg og at jeg er lei meg fordi jeg ikke kan lage middag akkurat den dagen. Eller den uka. Derfor må jeg finne en måte å få utløp, slik at internetten kan være min personlige punchingbag når livet er litt kjipt.

Det er viktig for meg å understreke at dette ikke vil være noen klage-blogg. Smerteproblematikk er noe jeg er både personlig og faglig interessert i, noe jeg har dyp og bred erfaring med. Jeg tråler internett etter forskning, gode råd og fagstoff. De ønsker jeg å dele med fler, slik at andre kan få de verktøyene jeg allerede har i verktøykassa mi. Kanskje kan noen bidra til at jeg får fler. Å leve med smerter er en prosess. Kanskje er du enda ikke der jeg er, eller kanskje har du vært der.

Bill.mrk "blir du med på reisen?"