Om smerteblogging

Når jeg startet denne bloggen for over et år siden, spurte jeg hvor det ble av smertebloggerne. Nå vet jeg det.

De har smerter. Og når de ikke har så sterke smerter, orker de ikke å forholde seg til dem. Giktbloggen skrev om periodene. Jeg har vært i en usannsynlig-lei-smerter-og-smertesnakk-periode det siste året, og det har selvfølgelig bloggen vært preget av. Jeg hadde store ambisjoner når jeg satte igang, men var alikevel litt redd for å ikke kunne nå opp til forventningene. Jeg vet selv at jeg følger blogger som oppdateres jevnlig.

Det er lett å ta seg vann over hodet på de gode dagene. Men jeg har virkelig et ønske om jevnlige oppdateringer, så jeg prøver å starte litt på nytt. Uten internetten hadde jeg vært mer eller mindre isolert. Internet er en kjempeviktig del av min smertemestring. Det fungerer som avledning, og ikke minst gir det meg mulighet til å holde kontakt med familie og venner. Men jeg ønsker også å treffe andre i min situasjon. Jeg har funnet ut at jo mer jeg lærer om smerteproblematikk, jo mer lærer jeg om meg selv og hvordan kroppen min (ikke) virker.