onsdag 19. oktober 2011

Byråkrati

Jeg måtte humre litt da jeg fikk brev fra NAV i min kommune. De skulle omorganisere, og saksbehandleren min hadde derfor fått utdelt "brukere født mellom 13 og 18". Jeg går ut fra at de har fordelt brukere etter fødselsdag. Dermed måtte jeg få ny saksbehandler. Min femte på tre år.

Jeg har egentlig ikke hatt så mye negativt å si om NAV. Ja, det kan være vanskelig å få tak i saksbehandler. De ringer deg aldri opp igjen, og det er hyppig skifte av personell. Men jeg er sjeleglad for at jeg bor i et land som har et trygt sikkerhetsnett, og jeg vet at de som jobber i NAV gjør så godt de kan.

Men det er slitsomt og utrygt å få nye saksbehandlere. I NAV-systemet er det saksbehandlere som kontrollerer hva som skal skje i livet mitt. Foreløpig har jeg vært ressurssterk og aktiv. Jeg har lagt frem planer jeg tror er realistisk, og heldigvis fått gjennomslag for dem. Men det er alltid like sårt å forklare situasjonen sin til stadig nye saksbehandlere (som kommer i tillegg til leger og annet helsepersonell). Frykten for å ikke bli trodd sitter hardt.

Derfor overkompanserer jeg med å være ressurssterk "flink pike" som innfrir forventningene. Min fantastiske fastlege sier at jeg må passe på akkurat dét. Det er ikke alle som har kompetanse til å se gjennom forsvarsmuren min, og det kan slå tilbake på meg om jeg noen gang må søke varig ufør. Jeg må bli flinkere til å vise meg sårbar.

søndag 17. juli 2011

Om smerteblogging

Når jeg startet denne bloggen for over et år siden, spurte jeg hvor det ble av smertebloggerne. Nå vet jeg det.

De har smerter. Og når de ikke har så sterke smerter, orker de ikke å forholde seg til dem. Giktbloggen skrev om periodene. Jeg har vært i en usannsynlig-lei-smerter-og-smertesnakk-periode det siste året, og det har selvfølgelig bloggen vært preget av. Jeg hadde store ambisjoner når jeg satte igang, men var alikevel litt redd for å ikke kunne nå opp til forventningene. Jeg vet selv at jeg følger blogger som oppdateres jevnlig.

Det er lett å ta seg vann over hodet på de gode dagene. Men jeg har virkelig et ønske om jevnlige oppdateringer, så jeg prøver å starte litt på nytt. Uten internetten hadde jeg vært mer eller mindre isolert. Internet er en kjempeviktig del av min smertemestring. Det fungerer som avledning, og ikke minst gir det meg mulighet til å holde kontakt med familie og venner. Men jeg ønsker også å treffe andre i min situasjon. Jeg har funnet ut at jo mer jeg lærer om smerteproblematikk, jo mer lærer jeg om meg selv og hvordan kroppen min (ikke) virker.